Slik setter jeg eksponering og hvitbalanse når vindu og lamper blandes

Når jeg kommer til et rom, tar jeg ikke frem kameraet først. Jeg stiller meg der den intervjuede skal sitte og ser hvor lyset kommer fra. Er det et vindu på siden, er det lys fra taket, er det en lampe som lyser gult i hjørnet? Dette tar noen minutter, og det avgjør mer enn noen innstilling senere.

Jeg bruker ofte en liten gråkort og en fargetemperaturmåler, men like ofte bare øynene. Vinduslys på en grå høstdag ligger gjerne et sted rundt kald, bluelig hvit, mens vanlige lamper trekker mot gult. Står begge på samme ansikt, får du to farger i huden, og det er det vi må løse.

Jeg noterer også hva som endrer seg. Skyene flytter seg, og et rom som var lyst klokka ti kan være mørkere ved lunsj. Derfor spør jeg alltid når intervjuet egentlig skal tas opp, ikke bare når jeg rigger.

• Stå der intervjuobjektet skal sitte
• Finn alle lyskilder, også de små
• Merk deg hvilket lys som kan endre seg

Det enkleste grepet i blandet lys er å bestemme hvilken kilde som skal være hovedlys. Ofte er det vinduet, fordi det er stort og mykt. Da tilpasser jeg lampene til det, ikke omvendt. Alternativet er å dempe vinduet med en gardin eller et tynt stoff og la lampene bære bildet.

Her er jeg ærlig med deltakerne på kurset: noen rom lar seg ikke temme. Et stort vindu mot sør i klart vær gir lys som endrer seg fra minutt til minutt. Da er det bedre å flytte stolen eller trekke for helt enn å jage eksponeringen underveis.

Når kilden er valgt, slår jeg av alt som ikke hører med. Taklys som blander seg inn med feil farge, slukkes. Det virker banalt, men det er den vanligste grunnen til at hud blir grønnaktig eller gråblek i opptak.

Jeg stiller hvitbalansen manuelt. Automatisk hvitbalanse glir når den intervjuede beveger seg eller en lys trøye kommer inn i bildet, og da får du et opptak der fargen svinger midt i en setning. Jeg holder opp et gråkort i ansiktshøyde, i samme lys som huden får, og setter hvitbalansen derfra.

Så ser jeg på resultatet, ikke på tallet. Et målt tall som 4300 kelvin er et utgangspunkt. Hvis lampene og vinduet er blandet, blir ingen verdi helt riktig, og jeg velger heller en liten kompromissverdi enn å la den ene siden bli skarpt blå.

Noen ganger setter jeg filter på lampene slik at de nærmer seg dagslys. Det koster litt lys, men gir ro i bildet. Hvor mye du taper, avhenger av utstyret du har, og ikke alle lamper tåler filter like godt.

• Bruk gråkortet i samme lys som ansiktet
• Unngå automatisk hvitbalanse under opptak
• Et kompromiss er bedre enn én blå side

Lukkertiden setter jeg først, og den ligger som regel på det dobbelte av bildefrekvensen. Filmer du i 25 bilder i sekundet, blir det rundt 1/50. Da får bevegelsene en naturlig uskarphet. Lyspærer som flimrer kan påvirke dette, så jeg ser etter striper på monitoren før jeg går videre.

Deretter velger jeg blenderåpning etter hvor mye bakgrunnen skal slippe seg. En åpen blender gir myk bakgrunn, men gjør også at skarpheten på ansiktet blir smal. Er den intervjuede urolig i stolen, kan en litt lukket blender spare deg for mange uskarpe klipp.

ISO får det som er igjen. Jeg holder den så lav som lyset tillater, men jeg godtar støy før jeg godtar et undereksponert bilde. Hvor høyt du kan gå, avhenger av kameraet, og mindre sensorer viser støy tidligere. Dette er en grense utstyret setter, ikke noe teknikken fjerner.

Jeg stoler ikke på kameraets lille skjerm. Har jeg en monitor, slår jeg på falsk farge eller bølgeform og ser at huden ligger på et fornuftig nivå. Et ansikt skal ikke bruke hele skalaen; litt rom opp mot lyse partier hindrer at vinduet i bakgrunnen brenner ut.

Så tar jeg et testopptak på et par minutter, med lyd, og ser det i full størrelse. Jeg ber den intervjuede snakke naturlig, gjerne bevege hodet. Det er ofte da jeg ser at skyggen under haken er for hard eller at en lampe gir for gult skinn på kinnet.

Testopptaket er det steget deltakerne hopper over oftest, og det er også det de angrer mest på. Ti minutter før intervjuet sparer deg for å måtte be om en ny dag.

• Sjekk huden på bølgeform eller falsk farge
• Se testopptaket i full størrelse
• La den intervjuede bevege seg som vanlig

Ikke alle rom kan gjøres gode. Et lite kontor med bare taklys og et stort vindu bak stolen gir deg valget mellom silhuett og utbrent himmel. Da forklarer jeg hva som kan gjøres, for eksempel å snu stolen eller bruke en lampe til å løfte ansiktet, og hva som ikke lar seg redde.

Det samme gjelder utstyret. Et enkelt kamera uten god dynamikk klarer ikke å holde både ansikt og vindu i samme bilde, uansett hvor nøye du stiller. Jeg lover derfor aldri at to rom blir like, bare at du vet hvorfor de ble ulike.

På kursene bruker vi tid på akkurat dette. Deltakerne får prøve det samme intervjuet i to forskjellige rom, og forskjellen blir synlig på skjermen. Det er en bedre lærer enn noen regel jeg kan gi.